For de som vurderer en safe pass på å gjemme denne godt unna - en safe blir fort et fokuspunkt ved et eventuelt innbrudd.
-Dette løses jo ved å la safen inneholde ymse gamle kvitteringer og et par sølvskjeer, hvorpå man gjemmer unna urene i fruens sokkeskuff.
Risikoen ved denne tilnærmingen, er såklart at fruen plutselig kan finne ut hvor mange ur man faktisk har.
Jo mindre vi snakker om den fantastiske gangen jeg og en kollega måtte rusle gjennom gatene i Pointe-Noire, Kongo med godt og vel 200000 dollar i lommer og verktøybag, jo bedre.
Da løste vi problemet -iallefall i våre hoder- ved å kjøpe en kasse øl, også, som vi bar mellom oss. Tanken var at om noen kom for å herje med oss, ville de formodentlig stikke av med ølet og ikke bry seg nevneverdig med å sjekke den slitne bagen jeg hadde over skulderen.
De så rart på oss på Western Union da vi kom inn med en kasse øl. (Minus en håndfull flasker vi hadde delt ut til verdig trengende på veien.).
De så enda rarere på oss da vi begynte å slenge bunter med 100-dollarsedler på disken og lurte på om det var mulig å få sendt dette hjem til arbeidsgiver. Mener å huske at gebyret ble på omtrent $2500, og vi hadde med oss en tjukk bunke kvitteringer hjem. Dette da det ikke var mulig å sende mer enn noen få tusen pr. hode grunnet hvitvaskingsregler - så agenten hanket inn folk fra gaten for å signere på overføringene og vi ga dem litt småpenger (og øl!) for bryderiet. Agenten forsikret oss om at skattemyndighetene i Kongo ikke fikk vite om overføringene, og det håper jeg stemte, for stakkarenes skyld.
Grunnen var at vi var hos en kunde med, øh, svært begrenset kredittverdighet, og ordren fra oven var forskudd, cash eller bankoverføring - og da hadde kunden kommet til at om vi ville være vanskelige, kunne de være vanskelige - så vi fikk utbetalt dagraten vår og refusjon for deler etterhvert som vi hentet dem ut fra tollboden. I dollarsedler de hadde fløyet inn for anledningen.
Happy days.
jeg kjøpte min i den trua at var gode gamle Franz fra Berlin. Jeg har blitt lurt
