Ute på trening blir man parkert av alt fra supermosjonister til barneskoler på skidag. Det er greit, jeg lever med det. Men her finnes et fenomen du ikke finner på sykkelen. Det er nemlig slik at skisporten er eldre enn fjellene. Og her finnes altså mennesker som i følge statistisk sentralbyrå skulle vært død. Disse her har øvd siden de gikk på ski til lofotfisket i oljebukse. Med båten i ryggsekken. De senket selvsagt halve den tyske flåten med en tollekniv, og har hundre vintre på isbjørnjakt. Hvor gamle de er vet ingen, de har overlevd alt som er av barn og barnebarn, og kirkebøker, og gud vet hva. Disse gjenferdene med bein og gammel hud har en eller gang i løpet av tiden etter Kristi fødsel lært seg å oppheve tyngdekratften. Så de svever to centimeter over sporet. På sine Splittkein 1973. Svisj. Svosj. Bortsett fra en sånn demens-gps er de totalt ribbet for grunnutrustning for midtlivskriser. Jeg prøver meg selvsagt med patetiske »jeg går så sakte med vilje, sone en i dag forstår du, heh..» når de passerer. Ikke at de hører noe. Problemet er at de ikke forstår konseptet doble spor. Så de MÅ gaule «løøøype», alt de mosegrodde lungene deres er god for for hver eneste gang de skal passere. Selv om det ikke er et menneske i mils omkrets i venstresporet. Hva faen er problemet? SER de ikke sporet ved siden av? Trener de til Ridderrennet uten ledsager? Mulig synet forsvant når de passerte nitti, men dette sporet har gått akkurat her så forbanna lenge at det sannsynligvis ble oppgått av Nansen.
Jeg sverger på at jeg en dag med litt feilsmurning og lett gnagsår kan ende på forsiden av riksmedia om en sånn Birger Ruud fanboy skulle komme smygende litt for stille i ryggen på meg i en motbakke. «Gammelt skinn funnet perforert i lysløype. Menneske kan ikke utelukkes.»
Løype! Nok er nok.
