Et "lite" sammendrag for å forklare hvordan samfunnene utvikler og beveger seg.
Noe som skal også prøve å vise hva som har skjedd, skjer nå og som skal mest sannsynlig skje.
Samfunnene starter seg med et felles mål hvor alle skal få det til å trekke ut sine egne fordeler.
På dette tidspunktet er folk bindet med håp, tillit og jobber i en retning de tror på.
Tro er også en del av den tiden når samfunnene samler seg: tro i en felles religion, levemåte eller standard.
I disse tider, samfunnene starter en oppbyggingsfase.
Klaner og stammer kommer sammen og bygge det som skal bli en sivilisasjon.
Velstand vokser og merker seg. Noe som gjør at bevegelsen skal forsterke seg i samme retning.
Derfra samfunnene er åpne og fører seg videre på en velvillig måte i unioner, føderasjoner eller riker.
Det er en ekspansjons fase bygget på håp og felles vinning. Tilliten i institusjonene er generell sett veldig høy.
Ofte, gjennom denne fasen, vil en del oppnåelser overgå forventningene og fremme fordelene til
et voksende fellesskap eller ideal.
Levestandarden oppnår nye høyder og folkets tro i nasjonen/unionen/føderasjonen eller riket skal forsterke ambisjonene.
Makten vokser også. Den sentraliserer seg og prøver mer og mer å kontrollere økonomien for å forsterke sin posisjon.
Mens dette utvikler seg, politisk og økonomisk sentralisering dra med seg korrupsjon og felles interessene blir mer og mer erstattet med en voksende ambisjon blant en oligarki som formerer seg.
Parantes: siden den første republikken (Rom) har Senatene opplevde samme utvikling med korrupsjon mens senatorene sitter for "livstid" i sin posisjon...Altså, en organisme som står stille skal råtne fortere og dypere enn en annen som kontinuerlig beveger seg.
Mens utgiftene vokser -på grunn av en overdådig ekspansjons bevegelse, korrupsjon, krig, vanvittig nasjonal prakt oppbygging og andre ting makten lover til folket for å forbli på plass- , økonomien skal flatte ut eller går sakte nedover.
Konsekvensene er at unionen/føderasjonen/riket sin valuta skal oppleve en nedverdigelse i form av sakte synkende kjøpekraft og levestandard.
Skattene vokser og effektiviteten i økonomien faller: man beskatter seg ikke til rikdom, og økende kontroll går alltid i par med mer buråkratiske bremser som bryter ned opptjeningene og viljen til alltid høyere oppnåelse.
På toppen sin, blir et samfunn ofte lat, selvtilfreds, uten dypp teknologisk gjennombrudd -lever på laurbærene sine- , korrupt, arrogant, selvopptatt og uten ekte felles mål.
Vis vedlegg 220639
Forbi dette punktet har unionen/føderasjonen/riket nådd toppen sin og skal fremover bare oppleve en nedtur.
Økonomien skal -på en generell måte- degradere seg og misnøyen skal vokse blant folket mens oligarkiet som har formert seg, lever mer enn aldri før i et høyt tårn, langt unna fra folkets dagligliv, slitt eller behov.
Mens makten føler sin posisjon kunne bli destabilisert eller truet, en undertrykkelse i forme av nye lover og regler skal bare vokse for å fylle kassene som tømmer seg raskere enn de fylles.
Under dette nytt og voksende trykket, samfunnet mister tro i felleskapet og mistilliten mellom folket og makten skal bare utvikle seg, videre fôret av synkende levestandard og voksende sosiale/økonomiske/politiske/etniske splittelser.
Misnøyen kommer alltid til nye punkter og samfunnene snur seg sakte men sikkert mot den etablerte makten eller det som er sett på som mislykket sosiale og økonomiske programer.
Det er på den tiden samfunnene -hvis fortsatt under et demokratisk system- skal oppsøke et nytt lederskap og velge uvanlige ledere -som ikke tilhører den etablerte maktens bransje- og som skal love mye mer enn det de kan gjennomføre i hele tatt.
Historisk sett, har ingen vel etablert oligarki/makt som styrer et rike, trekket seg / gitt -på en frivillig måte- makten vekk fra seg til "neste man" eller tilbake til "folket" når ting gikk skeiv.
Makten kjemper alltid til siste pust og gjennom denne prosessen skal undertrykke mer og mer samfunnet for å bevare tronen sin.
- De som tjente folket blir nå de som ser på folket som sine tjenere.
På dette tidspunktet har makten misten respekt for folket sitt og behandler det som en dum saueflokk.
En makt som har bygget seg over tiden i slike forholder og på slik måte kan ikke reformere seg selv.
Uansett hva oligarkiet sier eller lover, skal det bare oppsøke mer sentralisering, mer midler og mer makt for å overleve videre.
Tilliten i makten og institusjonene sine er alt i et balansert samfunn og når rakner den sammen, blir det ingen vei tilbake siden hver side kjemper for sin egen overlevelse.
Når et politisk system er blitt et oligarki, er det blitt en ulv og man overbeviser ikke en ulv til å spise gress og røtter.
Bristepunktet kommer i form av revolter som utvikler seg videre i revolusjon, kupp eller -invasjon som oppstår av svekket samhold i samfunnet.
Derfra, makten kan periodevis bli erstattet mens unionen/føderasjonen/riket faller fra hverandre, fra utover til innover: det betyr at innflytelsen fra oligarkiet skal minskes og forsvinne først på rikets utkantene og senere innover, til kjernen bryter fullstendig sammen.
Prosessen tar tid og en utløsende faktor kan ofte forhaste alt, men når det skjer, er det ofte sånn at et nytt rike reiser seg mens det andre faller.
På overgangstiden mellom to riker kan konflikter oppstå og utløse krig: det kalles for Thucydides fellen.
Rikene/unionene/føderasjonene vokser aldri for evig siden sentralisering møter alltid sin paroksysme og senere nedgang ført av sine voksende priser, kostnader, korrupsjon, kronisme og følgelig, sine fallende benefiter for samfunnet.
Voksende sosiale og økonomiske undertrykkelser i forskjellige former av kontroll, voksende propaganda, manipulering og alltid mer av det som har tidligere feilet, er de typiske tegnene som har bestandig beskrevet alle riker -og sine satellitter- som faller.
Siden håp og tillit trenger luft og avstand for å puste, blir voksende sentralisering aldri en løsning, tvert imot.
Og derfor kan vi se lignende sykluser i alt, inkludert religioner, sivilisasjoner og rikene av alle typer og på alle kontinenter.
Bare når en splittelse og dypp skift av det som har vært kommer og bare når makten og systemet som styrte unionen, føderasjonen eller riket har fullstendig gått ut, kan samfunnene finne seg tilbake til rette og med tiden, bygger tilliten de trenger for å vokse igjen til neste konstruktiv syklus.
Og det har skjedd mange ganger fordi mennesker glemmer og de som er på makt liker ikke å påminne oss om det jeg har skrevet.
time-price-research-astrofin.blogspot.com
scheerpost.com
brucewilds.blogspot.com
