Kopierte artikkelen under fra et annet sted. Mange sammenligner Trump og Elon Musk med fascisme, og at det som skjer i USA i dag kan sammenlignes med utviklingen i Italia og Tyskland på 20 og 30-tallet. Men er det slik? Selv er jeg usikker, da etter min mening mange av de tiltakene som Trump har satt i gang virker fornuftige, som å rette opp budsjettunderskudd, forsøk på å rette opp handelsunderskudd som har pågått i snart 50 år, en ukontrollerbar økning i offentlige utgifter, en innvandring som har vært preget av liten kontroll og offentlige utgifter som myndighetene har skjult for offentligheten ved å nekte innsyn i hva pengene blir brukt til. Når det gjelder Musk har han bidratt til mindre sensur, ikke mer, slik fascistene var tilhengere av. Kan det likevel være slik at denne utviklingen vi nå ser i USA dreier seg i retning av det man så i Italia og Tyskland før krigen?
“For hundre år siden, på nyåret 1925, ble Italia verdens første fascistiske diktatur. Er det noen paralleller fra det som skjedde den gang til dagens utvikling i USA?
Da Benito Mussolini ble leder for en borgerlig koalisjonsregjering i 1922, markerte det starten på det som skulle utvikle seg til å bli 20 års fascistisk diktatur.
Da kongen utnevnte ham til statsminister, gjentok han forsikringene sine om at de borgerlige partiene ikke hadde noe å frykte. Arbeiderbevegelsen skulle være alene om å få føle tyngden av fascistenes jernhæl.
To og et halvt år senere fantes det ikke lenger noen andre partier enn det fascistiske, og demokratiet var borte.
Kort tid etter at han ble statsminister, forlangte Mussolini en fullmakt som ga ham nær ubegrenset handlingsrom i ett år. I parlamentet stemte alle unntatt sosialistene for. Fascistpartiet erobret deretter store deler av statsapparatet, og samlet mesteparten av den reelle makten i sitt eget maktorgan, fascismens storråd, Gran Consiglio.
«Fascisterne er fuldstændig herrer i størstedelen av landet», skrev norske Morgenbladet.
Nå ville fascistene «bringe liv i folkets ved krigen nyvakte sjæl».
«Tyrannen i magtens stol», var overskriften i Trøndelag Social-Demokrat, som i likhet med andre arbeideraviser forsto hva som var i ferd med å skje. De delte ikke Morgenbladets og Aftenpostens begeistring.
«Med Mussolini begynder en ny fase i kapitalismens historie», skrev de: «den med aapen vold indad gjennemførte antiparlamentariske, antisocialistiske, imperialistiske politik.»
Fortielsen og undertrykkelsen som fulgte antok mange former. Anarkisten Errico Malatesta ble for eksempel satt i husarrest og døde som en fullstendig isolert mann, som ingen lenger våget å hilse på. Alle som oppsøkte ham, ble arrestert, og politifolk sto døgnkontinuerlig vakt utenfor huset hans.
Mye tvang og sensur ble gjennomført helt uten bruk av fysisk makt: Aviseierne sørget selv for å sparke redaktører og journalister som var for kritiske til Mussolini, og selvsensur var langt mer utbredt enn sensur.
Volden som hadde preget fascismen da den var en gatebevegelse, finansiert av Italias rikeste menn, opphørte imidlertid ikke. Den var minst like intens etter at den forsvant fra gatene og i stedet ble flyttet inn i fengslene og fascisthovedkvarterene.
Men siden den også var så stille, var den lett å overse for alle andre enn dem som var så uheldige å få oppleve den på egen kropp.
Fascismen var «stillhetens triumf», skriver historikeren John Foot i Blood and Power.
I Aftenposten het det at det hadde vært en «fredelig revolution i Italien i disse dage». Den nesegruse beundringen avisa ga uttrykk for, skulle vedvare gjennom mesteparten av mellomkrigstida:
«Militært organiserede. Ypperlig organiserede. […] Parlamentarismen kunde ikke redde Italien; parlamentarikerne slaas indbyrdes, og for de fleste af dem betyr partiets smaa interesser alt, fædrelandets store livssag intet. Vi kjender det saa godt fra vort eget storthing.»
Morgenbladet kunne på sin side rapportere om flere heldige bieffekter av fascistenes planer om å privatisere offentlig sektor. Selv om fascistenes første manifest hadde snakket et nesten venstreradikalt språk om nasjonalisering, var det noe helt annet italienerne fikk med Mussolini ved makten.
Norske Dagmar Engelhart, som var bosatt i Roma, skrev hele fem korrespondentbrev for Morgenbladet i november 1922. Hun roste de mange reformene Mussolini var i gang med, som å privatisere jernbane, telegrafi og telefoni. I tillegg til å forandre valgloven og avskaffe 19 fridager, avskjediget regimet også en rekke offentlig ansatte, eller «parasitter», som hun kalte dem, under slagordet «færre og flinkere folk».
Dette lettet ikke bare staten for utgifter og skattebetalerne for byrder, men gjorde også livet enklere for overklassefruer som Engelhart:
«Man mener, at denne sidste reform ogsaa kan komme til at raade bod paa den mangel på hushjælp, som i de senere aar har været saa følelig her. En hel del av de avskedigede funktionærer i de offentlige kontorer er nemlig unge piker, som før i tiden nøiet sig med at være tjenestepiker, og husmødrene haaber nu paa, at de vil bli nødt til at vende tilbake til dette arbeide.»
Den sosialistiske parlamentarikeren Giacomo Matteotti beskrev hvordan fascistenes knapt tre år gamle program fra 1920, som hadde krevd konfiskering av «uproduktiv» krigsprofitt og innføring av arveavgift, var et luftslott:
Fascistenes første unntakslover gikk tvert imot ut på å unnta store formuer skattlegging, halvere skattesatsene for direktører og styreledere, halvere moms på parfyme og juveler, og så videre. Å vedta en arveavgift ble også resolutt avvist:
I dekret nr. 1802 fra august 1923 het det at «fascismen er også, og framfor alt, uløselig knyttet til respekt for familien og det romerske eiendomsbegrepet».
Mussolinis første finansminister var Alberto De Stefani. Han reduserte statens rolle i økonomien, kuttet skattene og skar ned på offentlige utgifter.
Til tross for at Mussolini hadde anvendt mye antikapitalistisk retorikk, lot han industrieierne få holde på som de selv ville, i alle fall fram til Italia noen år seinere la om til en krigsøkonomi.
I tillegg til å kutte i næringslivets skatter tillot fascistene mektige karteller å dominere markedet, aksepterte lønnskutt for arbeiderne og reverserte loven om åtte timers arbeidsdag.
I perioden 1922–24 var Italia det vi i dag ville kalt et «illiberalt» eller «styrt» demokrati, der opposisjonen skritt for skritt ble gjort maktesløs og passiv. For arbeiderklassen var landet for lengst blitt et diktatur, men de andre borgerlige partiene fikk enn så lenge leve videre.
I april 1924 ble det siste valget på over tjue år avholdt.
I boka Un anno di dominazione fascista («Ett år med fascistisk dominans») dokumenterte Matteotti hvordan fascistenes «nyliberalisme» – begrepet var fascistenes eget – så ut i praksis.
Han ville vise at staten aldri før hadde blitt så ensidig underlagt en liten gruppe, at loven aldri før var blitt så grovt tilsidesatt, og at landet aldri før hadde vært så oppdelt i to klasser, «en dominerende og en underordnet klasse».
Han viste også hvordan lønningene hadde gått ned og profitten opp, samtidig som det var blitt 90 prosent færre streiker på ett år.
Fasciststaten var ikke bare et oligarki, den var også et plutokrati – en røverstat. En av dem som bevitnet det på nært hold, var den norske forfatteren og antifascisten Ingeborg Refling Hagen, som i boka Utenfor balkongen (1936) skildret fascismens første fase.
Hun beskrev Mussolini som en «pøbelkonge», som massene både fryktet og respekterte, og som hersket ved hjelp av to typer mafia, «simpel og fin». Den første drev med vold og blod, mens den siste «har besatt fengsler og dommerembeter» og var i ferd med å besette «alle stillinger som fins i hele Italia».
Mussolini opphøyde ulovlighetene til lov og løftet «forbrytermoralen op til riksmoral», mente hun.
Mussolinis politiske politi, Organizzazione di Vigilanza e Repressione dell’Antifascismo (OVRA), ble ikke bare brukt mot regimemotstandere og antifascister, men også for å kartlegge hans nærmeste. OVRA hadde nøye oppsikt med den omfangsrike korrupsjonen, i arkiver som ble oppbevart på Mussolinis private kontor.
Etterretningen ble ikke drevet for å rydde opp i korrupsjonen og bestikkelsene, men for å sikre seg lojalitet og for å kunne drive utpressing om nødvendig. Arkivene overlevde krigen og viser hvordan fascismen også var en kriminell entreprise, en forretningsmodell basert på misbruk av offentlige midler og privat berikelse som nær sagt hele Mussolinis innerste krets var involvert i.
Overtidstilleggene ble mer enn halvert, normalarbeidsdagen forlenget med to timer, og arbeidstilsynets budsjetter kuttet. Usaklige oppsigelser ble legalisert, og øyeblikkelig avskjed kunne gis med begrunnelser som «antikonstitusjonalisme» og, for en del kvinnelige arbeideres del, «umoral».
Mussolini erklærte først at han ikke ville gi kvinner stemmerett slik han tidligere hadde lovet, men innså at også dette kunne være et virkemiddel for fascistisk overklassedominans. Ved lokalvalg ble kvinner derfor gitt stemmerett, men strenge krav om utdanning og formue sørget for at det bare var middel- og overklassens kvinner som fikk stemme.
Ved å ødelegge de frie arbeiderkooperativene virkeliggjorde fascistene «en av butikkeiernes og spekulantenes største drømmer» og fjernet samtidig en av de mest effektive virkemidlene mot økte priser.
Fascistene representerte «de besittende klassenes bitreste opposisjon mot ideen om balanserte budsjetter», skrev Matteotti, og da særlig motstanden deres mot økte skatter.
Velstående fascister hadde organisert skattebetaler-streiker, og finansierte også de første bandene som drev med borgerkrig mot sosialistene.
Matteotti undersøkte også påstander om at fascistene drev et omfattende misbruk av offentlige midler. Det dreide seg om milliarder av lire i unndratt skatt, om privatisering av statlige selskaper og forfalskede bankredningspakker.
Fra fagforeningskamerater i London fikk Matteotti dessuten vite at de satt på avslørende detaljer om italienske myndigheters kontrakter med Sinclair Oil, det amerikanske oljeselskapet som var i ferd med å få monopol over landets oljeressurser.
Matteottis plan var å reise over til London og se nærmere på dokumentasjonen.
Matteotti kom seg aldri til London.
10. juni 1924 ble den 39 år gamle trebarnsfaren og parlamentarikeren overfalt på åpen gate i Roma og dratt inn i en bil. Der satt blant andre Mussolinis tidligere livvakt Albino Volpi, sammen med Amerigo Dumini og flere andre. Bilen, som seinere ble funnet parkert utenfor innenriksdepartementet, bar tydelig preg av voldshandlingene som fulgte. Et av vinduene var knust, og baksetet var badet i blod.
Sannsynligvis ble Matteotti knivstukket til døde før gjerningsmennene strippet ham til undertøyet og begravde ham i det øde skogsområdet Quartarella utenfor Roma. Kidnappingen vakte sterke reaksjoner over hele landet, og 130 opposisjonspolitikere la ned vervene sine i protest.
3. januar 1925 troppet en hardt presset Mussolini opp i parlamentet sammen med en liten bataljon fascister. Mange lurte på om han ville kaste kortene, og om kongen måtte finne en ny statsminister. I stedet kastet Il Duce alle tendenser til forsoningspolitikk over bord.
«Hvis alle voldshandlinger har vært en følge av den historiske, politiske og moralske atmosfære, så hviler ansvaret på meg, siden det var jeg som gjennom min propaganda skapte denne historiske, politiske og moralske atmosfæren, helt fra den tiden da vi gikk inn i krigen», slo han fast.
Dagen er av mange blitt regnet som fødselsdagen for verdens første fascistiske diktatur.
I de neste seks månedene raste enda en terrorbølge over landet. De siste frie avisene ble inndratt, foreninger oppløst og fagbevegelsen annektert. Politiske motstandere som ikke ga opp eller dro i eksil, ble fengslet eller drept. De borgerlig-liberale fortsatte å tilpasse seg begivenhetenes gang og sluttet blant annet opp om en valgordning som hadde som mål å skape en «nasjonal blokk» med fascistisk kjerne. Dermed var det i realiteten takk og farvel også til dem.
Fascistpartiet og staten smeltet sammen til en enhet, og ble en partistat. Det var en merkelig konstruksjon, bygd på den liberale staten, som formelt sett kom til å bestå i årene som fulgte: Mussolini forble statsminister, innsatt av kongen, og grunnloven var den samme. Kongen fortsatte å være både statsoverhode og leder for de væpnede styrkene.
Selv byråkratiet lot fascistene i stor grad være intakt.
Politiet fikk formelle fullmakter til å sende folk i indre eksil (confino) i opptil fem år, basert på ingenting mer enn en mistanke om subversive aktiviteter. Loven avviste prinsippet om individets frihet som samfunnets fundament og målsetting og satte i stedet vernet om staten først. Staten ble betraktet som en selvstendig organisme med eget liv, i tråd med ideene om en «organisk stat» som var blitt formulert av den tyske geologen Friedrich Ratzel i 1897.
Streiker og gå-sakte-aksjoner ble forbudt, og arbeiderne fikk ikke lenger bli representert av sine egne tillitsvalgte. I stedet skulle de representeres av profesjonelle mellomledere i PNF, som ofte hadde middelklassebakgrunn, og som hadde lite sympati for arbeiderne de skulle snakke på vegne av.
Lønningene gikk ned, og arbeidsgiverne fikk, med historikeren Christopher Duggans ord, pisken tilbake i hånda.
Det Mussolini brukte om lag ti år på å gjennomføre i Italia, klarte Hitler å gjøre i løpet av noen måneder i 1933. Da han ble leder for en borgerlig samlingsregjering i Tyskland, gjennomførte han raskt det nazistene kalte en «Gleichschaltung».
Det er opprinnelig et fagord for likeretting i elektroteknikken, transformering av vekselstrøm til likestrøm, men ble brukt om ensrettingen av det tyske embetsverket.
Formelt sett avskaffet aldri de tyske nazistene Weimarrepublikkens forfatning av 1919, de bare satte den ut av kraft – og sørget for å tvinge alle dem som gjorde motstand i kne. 31. mars 1933 trådte den første gleichschaltungsloven i kraft, som oppløste delstatenes parlamenter, og 7. april fulgte den andre gleichschaltungsloven, der alle delstatene unntatt Preussen fikk en nazistisk Reichsstatthalter.
Nå, i 2025, spør flere seg om det er USA som står for tur. Det eneste forutsigbare akkurat nå, er at alt er uforutsigbart. Men det er ikke planløst. Skal man klare å forutsi det som kan skje, og legge planer for å forhindre det, er det lurt å lære av historien. Men man må heller ikke stirre seg blind på den, i den to at den gjentar seg.
Det gjør den nemlig ikke. Men noen ganger rimer den.
«Forestill deg at det gikk sånn her», skriver historikeren Timothy Snyder denne uka.
«Ti Tesla cybertrucker, malt i kamuflasjefarger med en gigantisk X på taket, kjører gjennom Washington DC. Ut av bilene hopper et par dusin unge menn (…) Etter å ha hilst hverandre med nazihilsen tar de opp våpnene og løper til det ene regjeringsdepartementet etter det andre, mens de roper slagord som ‘all makt til øverste leder Skibidi Hitler’».
Sånn foregår ikke kupp i dag, skriver Snyder. Og hadde de gjort det, ville vi kjent det igjen for det det er.
Men forestill deg i stedet dette:
«Et par dusin unge menn går fra regjeringskontor til regjeringskontor, kledd i sivile klær og bare bevæpnet med zip drives. Ved å bruke teknisk sjargong og vage referanser til ordre ovenfra, får de tilgang til alle de grunnleggende datasystemene til de føderale myndighetene. Etter å ha gjort det, gir de sin øverste leder tilgang til informasjon og makt til å starte og stoppe alle offentlige utbetalinger.»
Det er det som skjer i USA nå. I skrivende stund pågår det et statskupp, og jeg lurer på om det er historieforståelsen vår som står i veien for at vi klarer å skjønne det. Fordi formen er annerledes, tror vi ikke det vi ser med våre egne øyne, eller håper på det beste. Det er jo ikke akkurat sånn det var i 1925, eller i 1933.
Om amerikanerne skal klare å gjøre noe med dette før det er for sent, haster det. Imens må vi andre forberede oss på å drive solidaritetsarbeid med landets demokratiske krefter.
De vil trenge all den hjelp og støtte de kan få.
.»
“For hundre år siden, på nyåret 1925, ble Italia verdens første fascistiske diktatur. Er det noen paralleller fra det som skjedde den gang til dagens utvikling i USA?
Da Benito Mussolini ble leder for en borgerlig koalisjonsregjering i 1922, markerte det starten på det som skulle utvikle seg til å bli 20 års fascistisk diktatur.
Da kongen utnevnte ham til statsminister, gjentok han forsikringene sine om at de borgerlige partiene ikke hadde noe å frykte. Arbeiderbevegelsen skulle være alene om å få føle tyngden av fascistenes jernhæl.
To og et halvt år senere fantes det ikke lenger noen andre partier enn det fascistiske, og demokratiet var borte.
Kort tid etter at han ble statsminister, forlangte Mussolini en fullmakt som ga ham nær ubegrenset handlingsrom i ett år. I parlamentet stemte alle unntatt sosialistene for. Fascistpartiet erobret deretter store deler av statsapparatet, og samlet mesteparten av den reelle makten i sitt eget maktorgan, fascismens storråd, Gran Consiglio.
«Fascisterne er fuldstændig herrer i størstedelen av landet», skrev norske Morgenbladet.
Nå ville fascistene «bringe liv i folkets ved krigen nyvakte sjæl».
«Tyrannen i magtens stol», var overskriften i Trøndelag Social-Demokrat, som i likhet med andre arbeideraviser forsto hva som var i ferd med å skje. De delte ikke Morgenbladets og Aftenpostens begeistring.
«Med Mussolini begynder en ny fase i kapitalismens historie», skrev de: «den med aapen vold indad gjennemførte antiparlamentariske, antisocialistiske, imperialistiske politik.»
Fortielsen og undertrykkelsen som fulgte antok mange former. Anarkisten Errico Malatesta ble for eksempel satt i husarrest og døde som en fullstendig isolert mann, som ingen lenger våget å hilse på. Alle som oppsøkte ham, ble arrestert, og politifolk sto døgnkontinuerlig vakt utenfor huset hans.
Mye tvang og sensur ble gjennomført helt uten bruk av fysisk makt: Aviseierne sørget selv for å sparke redaktører og journalister som var for kritiske til Mussolini, og selvsensur var langt mer utbredt enn sensur.
Volden som hadde preget fascismen da den var en gatebevegelse, finansiert av Italias rikeste menn, opphørte imidlertid ikke. Den var minst like intens etter at den forsvant fra gatene og i stedet ble flyttet inn i fengslene og fascisthovedkvarterene.
Men siden den også var så stille, var den lett å overse for alle andre enn dem som var så uheldige å få oppleve den på egen kropp.
Fascismen var «stillhetens triumf», skriver historikeren John Foot i Blood and Power.
I Aftenposten het det at det hadde vært en «fredelig revolution i Italien i disse dage». Den nesegruse beundringen avisa ga uttrykk for, skulle vedvare gjennom mesteparten av mellomkrigstida:
«Militært organiserede. Ypperlig organiserede. […] Parlamentarismen kunde ikke redde Italien; parlamentarikerne slaas indbyrdes, og for de fleste af dem betyr partiets smaa interesser alt, fædrelandets store livssag intet. Vi kjender det saa godt fra vort eget storthing.»
Morgenbladet kunne på sin side rapportere om flere heldige bieffekter av fascistenes planer om å privatisere offentlig sektor. Selv om fascistenes første manifest hadde snakket et nesten venstreradikalt språk om nasjonalisering, var det noe helt annet italienerne fikk med Mussolini ved makten.
Norske Dagmar Engelhart, som var bosatt i Roma, skrev hele fem korrespondentbrev for Morgenbladet i november 1922. Hun roste de mange reformene Mussolini var i gang med, som å privatisere jernbane, telegrafi og telefoni. I tillegg til å forandre valgloven og avskaffe 19 fridager, avskjediget regimet også en rekke offentlig ansatte, eller «parasitter», som hun kalte dem, under slagordet «færre og flinkere folk».
Dette lettet ikke bare staten for utgifter og skattebetalerne for byrder, men gjorde også livet enklere for overklassefruer som Engelhart:
«Man mener, at denne sidste reform ogsaa kan komme til at raade bod paa den mangel på hushjælp, som i de senere aar har været saa følelig her. En hel del av de avskedigede funktionærer i de offentlige kontorer er nemlig unge piker, som før i tiden nøiet sig med at være tjenestepiker, og husmødrene haaber nu paa, at de vil bli nødt til at vende tilbake til dette arbeide.»
Den sosialistiske parlamentarikeren Giacomo Matteotti beskrev hvordan fascistenes knapt tre år gamle program fra 1920, som hadde krevd konfiskering av «uproduktiv» krigsprofitt og innføring av arveavgift, var et luftslott:
Fascistenes første unntakslover gikk tvert imot ut på å unnta store formuer skattlegging, halvere skattesatsene for direktører og styreledere, halvere moms på parfyme og juveler, og så videre. Å vedta en arveavgift ble også resolutt avvist:
I dekret nr. 1802 fra august 1923 het det at «fascismen er også, og framfor alt, uløselig knyttet til respekt for familien og det romerske eiendomsbegrepet».
Mussolinis første finansminister var Alberto De Stefani. Han reduserte statens rolle i økonomien, kuttet skattene og skar ned på offentlige utgifter.
Til tross for at Mussolini hadde anvendt mye antikapitalistisk retorikk, lot han industrieierne få holde på som de selv ville, i alle fall fram til Italia noen år seinere la om til en krigsøkonomi.
I tillegg til å kutte i næringslivets skatter tillot fascistene mektige karteller å dominere markedet, aksepterte lønnskutt for arbeiderne og reverserte loven om åtte timers arbeidsdag.
I perioden 1922–24 var Italia det vi i dag ville kalt et «illiberalt» eller «styrt» demokrati, der opposisjonen skritt for skritt ble gjort maktesløs og passiv. For arbeiderklassen var landet for lengst blitt et diktatur, men de andre borgerlige partiene fikk enn så lenge leve videre.
I april 1924 ble det siste valget på over tjue år avholdt.
I boka Un anno di dominazione fascista («Ett år med fascistisk dominans») dokumenterte Matteotti hvordan fascistenes «nyliberalisme» – begrepet var fascistenes eget – så ut i praksis.
Han ville vise at staten aldri før hadde blitt så ensidig underlagt en liten gruppe, at loven aldri før var blitt så grovt tilsidesatt, og at landet aldri før hadde vært så oppdelt i to klasser, «en dominerende og en underordnet klasse».
Han viste også hvordan lønningene hadde gått ned og profitten opp, samtidig som det var blitt 90 prosent færre streiker på ett år.
Fasciststaten var ikke bare et oligarki, den var også et plutokrati – en røverstat. En av dem som bevitnet det på nært hold, var den norske forfatteren og antifascisten Ingeborg Refling Hagen, som i boka Utenfor balkongen (1936) skildret fascismens første fase.
Hun beskrev Mussolini som en «pøbelkonge», som massene både fryktet og respekterte, og som hersket ved hjelp av to typer mafia, «simpel og fin». Den første drev med vold og blod, mens den siste «har besatt fengsler og dommerembeter» og var i ferd med å besette «alle stillinger som fins i hele Italia».
Mussolini opphøyde ulovlighetene til lov og løftet «forbrytermoralen op til riksmoral», mente hun.
Mussolinis politiske politi, Organizzazione di Vigilanza e Repressione dell’Antifascismo (OVRA), ble ikke bare brukt mot regimemotstandere og antifascister, men også for å kartlegge hans nærmeste. OVRA hadde nøye oppsikt med den omfangsrike korrupsjonen, i arkiver som ble oppbevart på Mussolinis private kontor.
Etterretningen ble ikke drevet for å rydde opp i korrupsjonen og bestikkelsene, men for å sikre seg lojalitet og for å kunne drive utpressing om nødvendig. Arkivene overlevde krigen og viser hvordan fascismen også var en kriminell entreprise, en forretningsmodell basert på misbruk av offentlige midler og privat berikelse som nær sagt hele Mussolinis innerste krets var involvert i.
Overtidstilleggene ble mer enn halvert, normalarbeidsdagen forlenget med to timer, og arbeidstilsynets budsjetter kuttet. Usaklige oppsigelser ble legalisert, og øyeblikkelig avskjed kunne gis med begrunnelser som «antikonstitusjonalisme» og, for en del kvinnelige arbeideres del, «umoral».
Mussolini erklærte først at han ikke ville gi kvinner stemmerett slik han tidligere hadde lovet, men innså at også dette kunne være et virkemiddel for fascistisk overklassedominans. Ved lokalvalg ble kvinner derfor gitt stemmerett, men strenge krav om utdanning og formue sørget for at det bare var middel- og overklassens kvinner som fikk stemme.
Ved å ødelegge de frie arbeiderkooperativene virkeliggjorde fascistene «en av butikkeiernes og spekulantenes største drømmer» og fjernet samtidig en av de mest effektive virkemidlene mot økte priser.
Fascistene representerte «de besittende klassenes bitreste opposisjon mot ideen om balanserte budsjetter», skrev Matteotti, og da særlig motstanden deres mot økte skatter.
Velstående fascister hadde organisert skattebetaler-streiker, og finansierte også de første bandene som drev med borgerkrig mot sosialistene.
Matteotti undersøkte også påstander om at fascistene drev et omfattende misbruk av offentlige midler. Det dreide seg om milliarder av lire i unndratt skatt, om privatisering av statlige selskaper og forfalskede bankredningspakker.
Fra fagforeningskamerater i London fikk Matteotti dessuten vite at de satt på avslørende detaljer om italienske myndigheters kontrakter med Sinclair Oil, det amerikanske oljeselskapet som var i ferd med å få monopol over landets oljeressurser.
Matteottis plan var å reise over til London og se nærmere på dokumentasjonen.
Matteotti kom seg aldri til London.
10. juni 1924 ble den 39 år gamle trebarnsfaren og parlamentarikeren overfalt på åpen gate i Roma og dratt inn i en bil. Der satt blant andre Mussolinis tidligere livvakt Albino Volpi, sammen med Amerigo Dumini og flere andre. Bilen, som seinere ble funnet parkert utenfor innenriksdepartementet, bar tydelig preg av voldshandlingene som fulgte. Et av vinduene var knust, og baksetet var badet i blod.
Sannsynligvis ble Matteotti knivstukket til døde før gjerningsmennene strippet ham til undertøyet og begravde ham i det øde skogsområdet Quartarella utenfor Roma. Kidnappingen vakte sterke reaksjoner over hele landet, og 130 opposisjonspolitikere la ned vervene sine i protest.
3. januar 1925 troppet en hardt presset Mussolini opp i parlamentet sammen med en liten bataljon fascister. Mange lurte på om han ville kaste kortene, og om kongen måtte finne en ny statsminister. I stedet kastet Il Duce alle tendenser til forsoningspolitikk over bord.
«Hvis alle voldshandlinger har vært en følge av den historiske, politiske og moralske atmosfære, så hviler ansvaret på meg, siden det var jeg som gjennom min propaganda skapte denne historiske, politiske og moralske atmosfæren, helt fra den tiden da vi gikk inn i krigen», slo han fast.
Dagen er av mange blitt regnet som fødselsdagen for verdens første fascistiske diktatur.
I de neste seks månedene raste enda en terrorbølge over landet. De siste frie avisene ble inndratt, foreninger oppløst og fagbevegelsen annektert. Politiske motstandere som ikke ga opp eller dro i eksil, ble fengslet eller drept. De borgerlig-liberale fortsatte å tilpasse seg begivenhetenes gang og sluttet blant annet opp om en valgordning som hadde som mål å skape en «nasjonal blokk» med fascistisk kjerne. Dermed var det i realiteten takk og farvel også til dem.
Fascistpartiet og staten smeltet sammen til en enhet, og ble en partistat. Det var en merkelig konstruksjon, bygd på den liberale staten, som formelt sett kom til å bestå i årene som fulgte: Mussolini forble statsminister, innsatt av kongen, og grunnloven var den samme. Kongen fortsatte å være både statsoverhode og leder for de væpnede styrkene.
Selv byråkratiet lot fascistene i stor grad være intakt.
Politiet fikk formelle fullmakter til å sende folk i indre eksil (confino) i opptil fem år, basert på ingenting mer enn en mistanke om subversive aktiviteter. Loven avviste prinsippet om individets frihet som samfunnets fundament og målsetting og satte i stedet vernet om staten først. Staten ble betraktet som en selvstendig organisme med eget liv, i tråd med ideene om en «organisk stat» som var blitt formulert av den tyske geologen Friedrich Ratzel i 1897.
Streiker og gå-sakte-aksjoner ble forbudt, og arbeiderne fikk ikke lenger bli representert av sine egne tillitsvalgte. I stedet skulle de representeres av profesjonelle mellomledere i PNF, som ofte hadde middelklassebakgrunn, og som hadde lite sympati for arbeiderne de skulle snakke på vegne av.
Lønningene gikk ned, og arbeidsgiverne fikk, med historikeren Christopher Duggans ord, pisken tilbake i hånda.
Det Mussolini brukte om lag ti år på å gjennomføre i Italia, klarte Hitler å gjøre i løpet av noen måneder i 1933. Da han ble leder for en borgerlig samlingsregjering i Tyskland, gjennomførte han raskt det nazistene kalte en «Gleichschaltung».
Det er opprinnelig et fagord for likeretting i elektroteknikken, transformering av vekselstrøm til likestrøm, men ble brukt om ensrettingen av det tyske embetsverket.
Formelt sett avskaffet aldri de tyske nazistene Weimarrepublikkens forfatning av 1919, de bare satte den ut av kraft – og sørget for å tvinge alle dem som gjorde motstand i kne. 31. mars 1933 trådte den første gleichschaltungsloven i kraft, som oppløste delstatenes parlamenter, og 7. april fulgte den andre gleichschaltungsloven, der alle delstatene unntatt Preussen fikk en nazistisk Reichsstatthalter.
Nå, i 2025, spør flere seg om det er USA som står for tur. Det eneste forutsigbare akkurat nå, er at alt er uforutsigbart. Men det er ikke planløst. Skal man klare å forutsi det som kan skje, og legge planer for å forhindre det, er det lurt å lære av historien. Men man må heller ikke stirre seg blind på den, i den to at den gjentar seg.
Det gjør den nemlig ikke. Men noen ganger rimer den.
«Forestill deg at det gikk sånn her», skriver historikeren Timothy Snyder denne uka.
«Ti Tesla cybertrucker, malt i kamuflasjefarger med en gigantisk X på taket, kjører gjennom Washington DC. Ut av bilene hopper et par dusin unge menn (…) Etter å ha hilst hverandre med nazihilsen tar de opp våpnene og løper til det ene regjeringsdepartementet etter det andre, mens de roper slagord som ‘all makt til øverste leder Skibidi Hitler’».
Sånn foregår ikke kupp i dag, skriver Snyder. Og hadde de gjort det, ville vi kjent det igjen for det det er.
Men forestill deg i stedet dette:
«Et par dusin unge menn går fra regjeringskontor til regjeringskontor, kledd i sivile klær og bare bevæpnet med zip drives. Ved å bruke teknisk sjargong og vage referanser til ordre ovenfra, får de tilgang til alle de grunnleggende datasystemene til de føderale myndighetene. Etter å ha gjort det, gir de sin øverste leder tilgang til informasjon og makt til å starte og stoppe alle offentlige utbetalinger.»
Det er det som skjer i USA nå. I skrivende stund pågår det et statskupp, og jeg lurer på om det er historieforståelsen vår som står i veien for at vi klarer å skjønne det. Fordi formen er annerledes, tror vi ikke det vi ser med våre egne øyne, eller håper på det beste. Det er jo ikke akkurat sånn det var i 1925, eller i 1933.
Om amerikanerne skal klare å gjøre noe med dette før det er for sent, haster det. Imens må vi andre forberede oss på å drive solidaritetsarbeid med landets demokratiske krefter.
De vil trenge all den hjelp og støtte de kan få.
.»
