Lysing (Berglaks, svartkjeft, kolkjeft og havets gjedde...) er noe jeg sjelden spiser. Er ikke den mest vanlige hvite fisken her til lands, men mere vanlig sør i Europa. Har sett at den oftere er å finne i fiskedisken hos de bedre matbutikkene i landet. Så den er absolutt verdt å teste.
Den har en mild sødmefylt smak og et hvitt, fast fiskekjøtt med flakestruktur. Fisken er svært anvendelig, og
Bocuse d’Or vinner Geir Skeie (2009) har Lysing som en av sine favorittråvarer.
Fisken var flott stekt. Skinnet kunne sikkert vært enda sprøere ved å fjerne den fra fisken i siste sekund, for å steke den alene til crispiness heaven. Purén var smooth som silke, og resten av tilbehøret var også nyedlig. Erter er erter, å gjør seg best som pynt på en slik rett.
Min mannerett var uten tvil kveldens høydepunkt. Masse smak, dybde, og intensitet som jeg tidligere ikke har smakt i en svinenakke. Nå skal det sies at dette er min villsvinakke. Å det blir nok ikke den siste.
Jeg står i respekt av å levere et så bra resultat uten å ha jukset med souse vide´maskinen. Men å braserer den slik det franske kjøkkenet har lært oss. Steike dette skal prøves her hjemme óg. Nå ble jeg sulten.....
Det enste som ikke var terningkast seks på min tallerken var pastinakk og gulerøttene. De var alt for harde. Kunne trengt noen ekstra minutter varmebehandling. Tror det må ha skjedd en glipp på kjøkkenet. For dette var flaut på deres vegne. Men dette overskygget ikke den fantastiske villsvinnakken, og sjysausen fra en annen planet. Hadde jeg vært litt mere påseilet så hadde jeg bedt om litt ekstra sjysaus "on the side"