The Watch Snob skriver i sin anti-Rolex argumentasjonstråd at dette merket er det eneste som har den tvilsomme æren å bli oppfattet "both stodgy and lame and ghetto fabulous at the very same time". "Which are you", fortsetter han; "a sleepy 85-year-old bald man or an 18-year-old athlete from the hood trying to prove his worth to the world?"
Om man er enig med ham eller ikke, er ett ihvertfall sikkert: Den modellen det er snakk om når det dreier seg om søvnige pensjonister er Datejust.
Når man bruker tid på nettsteder som dette, skulle man tro Rolex` sportsur var de dominerende på salgsstatistikkene. Slik er det ikke. På verdensbasis er Datejusten langt overlegen, og har vært det siden introduksjonen i 1945. Inntil Day-daten kom på femtitallet var dette toppmodellen til Rolex, og de to har senere i mange år nærmest vært standardutstyr for den finansielt vellykkede mann. Blar man i gamle Farmand og Handel-og Sjøfartstidende henger det en Datejust på annenhvert håndledd på styrerommene. Denne statusen gjorde at Rolex som nesten eneste urprodusent kom seg gjennom kvartskrisen helskinnet - kundene skulle ha en Datejust, selv om de var langt dyrere og mindre nøyaktige enn konkurrentenes kvartsur. Det var ikke nødvendigvis fordi kundene var opptatt av mekaniske verk, eller av klokker i det hele tatt; de skulle bare ha den modellen.
Men gode klokker er det. Min svigerfars Datejust er båret på armen i ti av årets tolv måneder de siste førti år. (Om sommeren skifter han til pepsi GMT) Klokken er aldri tatt av for bading eller dusjing, snekring på hytta, badstu eller noe annet. Den har i beste fall fått sporadisk service. Jubilee-lenken er slapp som håndtrykket til en fjortenåring, og klokken deiser dermed borti dørkarmer og bord hele dagen. Likevel tikker den trofast ivei, og kommer sikkert til å tikke like godt på en pr. dato ufødts håndledd lenge etter alle her har trukket sin siste spiralfjær.
Selv har jeg aldri hatt så veldig stor sans for dem, spesielt ikke for de pyntede variantene med bezel i hvitt gull og den skranglete Jubilee-lenken. Men, som ytterligere bevis på et lettpåvirkelig sinn, er det nettopp denne varianten jeg endte opp med å kjøpe.
Min klokke er en 1601, med den kurvede "pie-pan"-skiven, jubilee-lenke og plexiglass. Verket heter 1065, og mangler i likhet med andre eldre Rolex-verk quick-set dato og hack-funksjon.
Siden innkjøpet i høst har Datejusten vært fast selskapsur, noe den passer utmerket til. Skiven er svært pen - så pen at jeg mistenker den for å ha blitt byttet på et tidspunkt - og lenken er ikke så løs som man ofte ser. Morsomt er det også at klokken første gang så dagens lys samme år som meg - i 1969. A sleepy, 41-year-old man and his watch.