Dagens tilvekst – Jaeger-LeCoultre Master Eight Days Perpetual
Javel, da. Da er svaret avgitt.
Det ble denne. Jaeger-LeCoultre Master Eight Days Perpetual. I Rose Gold.
Det tok altså sin tid før jeg landet på “den rette” i rødt gull. Jeg fant rett og slett ikke andre versjoner jeg følte meg komfortabel med. For en viss leting har det vært. Dette er kanskje det valget av ur jeg har vektet og veiet lengst, før jeg konkluderte.
Rødt gull har nemlig fascinert meg lenge. Dette har jo et par tråder på TS allerede avslørt.
Problemet er at jeg har vært frustrerende uenig med meg selv i forhold til hvilket ur det skulle bli, når jeg omsider bestemte meg for å inkludere rødt gull i samlingen. Dilemmaene florerte; - manufaktur, komplikasjoner, klassisk, sporty, hensynet til samlingen forøvrig, etc.
Denne matchet imidlertid alle preferanser.
Fordi…. den er dressy og klassisk. Hvilket jeg mener et ur i rødt gull bør være.
Og fordi den er noe av det mest kompliserte og designmessig vakreste som er å oppdrive fra en av horologiens mest anerkjente manufakturer.
Og jeg har lenge vært bestemt på at samlingen må inkludere et klassisk ur fra JLCs øverste hylle.
At jeg allerede har Perpetual-komplikasjonen i min IWC Portuguese Perpetual Calendar er underordnet. Det er både naturlig og logisk å eie dem begge.
For det første er det to svært forskjellige ur, både gjennom materialvalg, kasse og måten man har løst komplikasjonene på.
I tillegg, da jeg valgte min IWC, var det nettopp denne fra JLC den konkurrerte med.
Begge hadde komplikasjonene jeg ønsket, men valget falt da på IWC av to grunner; - den var automatisk. Og den var i hvitt gull. Nå er situasjonen en annen.
For det andre er “slektskapet” mellom disse horologiske mesterverkene faktisk er nærmere enn man kanskje skulle tro. De er nærmest som “søsken” å regne. Det gjør det ekstra hyggelig å eie dem begge.
JLC var i perioden 1991-2000 under eierskap av det tyske Mannesmann-konsernet, der LMH Group eide klokkedelen av konsernet. LMH Group ble etablert av IWC-direktør Gunter Blumlein. lokalisert i Schaffhausen. Han hadde da 100% eierskap i IWC, 60% i Jaeger-LeCoultre og 90% i A. Lange & Söhne. Da Mannensmann ble solgt i 2000, ble også LMH Group oppløst. Denne delen av konsernet ble da kjøpt av Sør-Afrikanske Richemont Group (Rupert-familien). Felles eierskap med IWC disse årene ga likevel konkrete resultater.
Stikkordene er Kurt Klaus og Perpetual Calendar. Perpetual Calendar er en av Klaus´ store horologiske prestasjoner. Så stor er den, at JLC ønsket å benytte Kurt Klaus´ Perpetualmodul i sin versjon av en Perpetual Calendar; - hvilket er denne Master Eight Days Perpetual. Unikt.
For i alle andre tilfeller er det gjerne motsatt vei kalibrene pleier gå mellom manufakturene, der JLC er leverandøren av baseverk.
JLC er nemlig en manufaktur svært mange har samarbeidet med, som de pionerer de har vært siden oppstarten i 1833. I perioden 1902 og de påfølgende 30 år produserte LeCoultre det meste av komponentene til Patek Philippe. Deleierskapet og det nære forretningsmessige samarbeidet med Audemars Piguet på 1960-tallet må også nevnes. Manufakturene utvekslet omfattende ideer og utviklet en rekke horologiske innovasjoner i fellesskap. Audemars Piguet benyttet flere kalibre fra Jaeger-LeCoultre i sine ur som baseverk – noe enkelte modeller har den dag i dag (blant annet min Royal Oak Dual Time).
Og som sagt; - felles eierskap i Mannesmann på 90-tallet, med nær relasjon til IWC.
JLC har som high-end manufaktur sin egen kvalitetskontroll. Dette er den omfattende "1000 Hours Control” testen. Metoden ble lansert i 1992, og alle ur blir testet i 1000 timer under krevende forhold. Kvalitetstesten ligger – heller ikke overraskendee - langt over COSC-kravene.
Master Control-linjen er en av JLCs store suksesser. De er dressy, klassiske og designmessig særdeles elegante. Den karakteristiske kassen er tidløs og akkurat så utsøkt som benevnelsen ”Master Control” gir inntrykk av. En rekke varianter er produsert i serien, fra den”enkle” versjon med dato, til de mest kompliserte med Perpetual Calendar, Minute Repeater og Tourbillon.
Første generasjon Master Eight Days Perpetual ble lansert i 2003. Årstallet var ikke tilfeldig. Den ble lansert til minne om JLCs grunnlegger, Antoine LeCoultre, 200 år etter hans fødsel i 1803. Dette var en Limited Edition i platina – selvsagt i 200 eksemplarer - med Antoine LeCoultre´s signatur på kassen. Året etter – i 2004 – kom oppfølgeren i 18K Rose Gold.
Master Eight Days Perpetual lages ikke i andre metallvarianter. Dette er uret JLC valgte å holde høyest på eksklusivitetsskalaen.
Det var denne jeg ville ha. Så vakkert symmetrisk og balansert i all sin kompleksitet.
(Modellen ble i 2011 avløst av en helt annen versjon - som ikke på noen måte kan måle seg med originalen).
Komplikasjonene i Master Eight Days Perpetual er unike. Navnet er ikke tilfeldig, da ”eight days” er unikt: - det er nemlig den eneste manuelle Perpetual Calendar i markedet med 8 dagers Power Reserve.
Logisk nok er kalenderen kjerneelementet i en Perpetual.
Kalenderåret varer 365 dager, 5 timer, 48 minutter og 46 sekunder. Tilllegget – 5.48:46 - tilsvarende ¼ av et døgn, kompenseres som kjent med en ekstra dag i februar hvert fjerde år. En Perpetual Calendar hensyntar selvsagt dette.
Om måneden har 28, 29, 30 eller 31 dager, så starter neste måned på 1 uten behov for manuell justering. I 122 år. Da tar du den til din AD for en liten justering. Denne Perpetual Calendar vil tikke og gå så presist den skal – og man skal forvente – helt til 1. mars 2100. Etter det tar jeg den til en sjekk for nye 122 år…
Mekanikken i denne Perpetual Calendar ekstrem. Dog ikke i samme kategori som i min IWC, som etter 577,5 år vil ha et kalenderavvik på ca 1 dag ift månefasens reelle syklus i perioden. Denne JLC trenger tilsvarende justering etter 422 år. Men det er greit nok.
Med tanke på at månesyklusen gjennom en kalendermåned bruker 29 dager, 12 timer, 44 minutter og 2,9 sekunder, er dette uansett et rimelig greit presisjonsnivå.
Firesifret årstallsindikator er også unikt, men samtidig så naturlig i en Perpetual. Det er nemlig ikke alle Perpetual Calendars som har denne sexy finessen. I tillegg til dette, har denne JLC en ekstra komplikasjon i “Day & Night”-indicatoren. I tillegg har den et eget felt som foreteller deg når du ikke skal tillatte deg å omsette en skitten tanke om å justere klokken. Så lenge det er rødt i feltet, kan justering skade urverket. Nice to know.
Jeg kan ikke si annet enn at jeg har savnet en klassisk JLC i Master Control-serien i samlingen. Det måtte bli denne som kom inn.
Denne JLC oppfyller alle kriteria.
Rødt gull har vært et materialvalg jeg har gått svanger med lenge. Problemet har vært å finne den riktige versjonen.
Lenge var jeg på nippet til å kjøpe Rolex Cosmograph Daytona 116515LN (Chocolate dial). Den er selvsagt kul, ingen tvil om det. Men noe holdt meg alltid igjen. Kanskje fordi den er i kategorien sport. Kanskje fordi den ”kun” er en chronograph”. For øyeblikket faller den derfor igjennom som Rose Gold-alternativ. Men jeg avskriver den ikke helt.
Andre varianter har vært vurdert, men denne JLCn har alltid hatt et spesielt sted i mitt horologiske hjerte. Der vil den forbli.
Jeg er fornøyd.
En Keeper.
Høypolert kasse i 18K Rose Gold. Double folding clasp i 18K RG.
Sølvhvit sunray brushed dial med gullvisere.
Sort alligator leather strap.
41,5 mm/13,5 mm.
Perpetual Calendar (Day, date, month, 4-digit year), 8 Days Power reserve indicator, Perpetual Moonphase, Day/Night indicator.
See-through caseback med Exclusive Côtes-Soleillées decoration.
Et direkte utsøkt dress-ur som med sine klassiske linjer, vakre symmetri og utsøkte komplikasjoner fremstår som noe av det vakreste JLC byr på.
Mener nå jeg da….
Her noen dagsferske bilder.
Det kommer sikkert plutselig flere etter hvert som lysforholdene gir rom for det.
